Hallandsvatnet er ett mellomstort vann på Radøy, som ligger 3 mil nord for Bergen. Vannet inneholder Ål, Ørret, Gjedde, og Røye. Der har vert stingsild der, men denne er utryddet av gjedda. Gjedda er ikkje ein naturlig fisk i hallandsvatnet, men ble satt ut av han som regnes som havfoskningens far, Mikael Sahrs (Grunnen til navnet på havforskingsskipet Geo Sahrs). Gjedda hadde omtrent utryddet Ørretten, og røye har ein kraftig redusert bestand, som har tilpasset seg til å gyte på djupt vann for å kunne unngå gjedda. Snittstørrelsen på røya er på ca 7-800g. Ørretten, om man er heldig og får den, ligger på kiloen og oppover. På begynnelsen av 70 tallet ble det satt i gang ett prosjekt med å prøve å kultivere vannet for å få tilbake ørretstammen der. Det ble utført heftig utrenskingsfiske på gjedda, gytebekken ble rensket opp i, og diverse metorder for å redusere gjeddebestanden ble utprøvd. For å lokke til seg fiskere og dekke kostnadene med prosjektet, ble det opprettet ett lite oppdrett i vannet. Settefiskoppdrettet skulle klekke ut og ale opp regnbueørret til ca 200g størrelse, hvor de ble satt ut i vannet. Det ble satt ut årvis mellom 14000 og 40000 yngel i det 7 km lange og 800m brede vannet. Til dette ble det brukt ca 1500 kg fiskefor årlig, og det ble fisket opp ca 5,5 tonn med regnbue. Det ble hele tiden bevisst avlet på rengbuen for å få ein stamme med bred og kraftig rygg, samt ein slankere kropp, slik at den kunne svømme hurtigere og unngå gjedda.
Etter mange års prøving og feiling oppdaget man at den beste måten å holde gjedda i sjakk på var å slippe regnbueørretten ut under gyteperioden til gjedda. Den nyutsleppte regnbuen jaktet da inne i sivet langs land, på gjedderogn og yngel, og var relativ trygg mot gjedda, som under gytingen slutter å spise, og samtidig mister tennene.
Når gjedda så etter gytinga varsulten på å bygge opp fettreservene, så hadde den ein buffè å ta av. Fin feit regnbueørret i passelige munnfull størrelser. Det som var igjen av regnbuen trakk seg etter hvert ut i de åpne vannmassene og beitet på krepsdyr som marflo og daphnier, samt hoppekreps. Den vokste seg raskt stor og etter ett år ble den fin matfisk størrelse på 600g til 1000g. Fisk som kom opp i større størrelser var ikkje uvanlig, og en tid hadde Hallandsvatnet Norgesrekort på regnbue tatt på flue. Hva så hendte med Røya og ørretten, jo ørret bestanden økte, og oftere ble det at folk fikk seg ein brunørret på under kiloen, men mesteparten var selvfølgelig fortsatt på kiloen og oppover. Kraftige plugger av noen rovfisker som beitet pelagisk etter røye yngel. Røye bestanden økte også, slik at det ble mere vanlig at sportsfiskere fikk røye, både på flue, sluk og spinner. 3 kilos røye tatt på ett begrenset garnfiske om høsten, var vanlig.
Desverre så fant plutselig ein naiv og intentvitende politiker på at no er regnbuen ein ufisk, som er smitebærer av gyro, og selv om der i løpet av 35 år aldri har blitt påvist noen slags smitte eller parasitt på regnbuen, utenom måsemakk (Som faktisk er ein plage), så ble grunneierene truet med politianmeldelse og bøter om de ikkje umiddelbart fjerne oppdrettet og regnbuen.
Det hjalp ikkje at kommune og næringsliv prottesterte høylydt. Vekk skulle regnbuen, og som resultat er vannet i dag nesten tomt for både røye og brunørret. Turistnæringa har minket kraftig om ikkje blitt halvert i kommunen. Der finnes fortsatt en og annen ørret å få der, men de er store og langt imellom. Største eg veit om var ein på 7,5 kilo som ble forsiktig sluppet tilbake da den hadde forvillet seg inn i ei ruse, satt for å ta gjedde.